Kapittel 3:

Glimt fra 4D-fysikkens og elektrodynamikkens historie


Sist oppdatert: 19. januar 2008


G. W. F. Albrecht
http://www.gwfa.de/
 


 

1) Bernhard Riemann (1826-1866):

 

 

4D-fysikken begynte med det tyske mate­matiske geniet Bernhard Riemann, som leverte mange pionérarbeider som senere kom til å bli egne grener innen matematikken. Hans far var en lutfattig pastor, og moren døde tidlig. Han var nr. to av seks barn, hadde mange nervøse sammenbrudd, og var sterkt plaget av sjenanse og frykt for å tale i forsamlinger. Han var et matematisk vidunderbarn; hans geni er forsåvidt enda mer uforklarlig enn Mozarts. Etter universitets­utdannelsen ga han sitt første foredrag i 1854, som ikke bare la grunnlaget for Riemannsk geometri, men som også ble plattformen for Einsteins generelle relativitetsteori. Riemann utviklet et eget 4D-matematisk språk, ”metrisk tensor”. I 1862 giftet han seg med Elise Koch, de fikk en datter. I 1866, bare 40 år gammel, døde han av tuberkolose under en reise til Italia. Han skal ha arbeidet med store matematiske utfordringer inntil det aller siste minuttet i sitt liv (ifølge artikkel av Lüneburg).

 

 

2) James Clerk Maxwell (1831-1879):

 

 

Den skotske matematiker og fysiker James Clerk Maxwell skrev i 1864 artikkelen ”A Dynamical Theory of the Electromagnetic Field”. I artikkelen formulerte han tyve ligninger, som beskriver atferden og forholdet mellom elek­triske og magnetiske felter. Han beregnet at EM-bølger går gjennom rommet med det vi i dag kjenner som lysets fart, og han konkluderte at lys er en form for elektromagnetisme. Han argumenterte for en universell stillestående lysbærende eter. Han uttrykte sine innsikter i et 4D-matematisk språk, quaternion-algebra. I 1873 ble første utgave av hans lærebok A Treatise on Electricity and Magnetism utgitt, i det samme matematiske språket. Hans fagfeller forsto ikke quaternion algebra, og kritiserte ham sterkt for å bruke et unødig vanskelig språk. Maxwell beholdt språket, men arbeidet de siste årene av sitt liv med å forenkle ligningene sine. Da han i 1879 døde av magekreft, bare 48 år gammel, hadde han rukket å skrive en sterkt forenklet utgave av 80 % av innholdet i første utgave. I 1881 kom utgave 2 av boken i sin forenklete versjon. I 1892 kom tredje utgave som i dag er standard­verket og er lett tilgjengelig. Ifølge Thomas E. Bearden er denne tredje utgaven bare ”en blek skygge av originalen”. Vi bør ikke glemme at Maxwells teorier og verk ble til 40-50 år før vitenskapen behersket ABC’en om atomets natur og struktur.

 

Bearden mener at hvis quaternion-algebraen hadde blitt bevart, ville grunnlaget ha vært der for en senere matematisk forening av elektrodynamikken og Einsteins generelle relativitets­teori: ”Med andre ord, Maxwells teori inneholdt allerede den korrekte foreningen av gravitasjonsfeltet og det elektromagnetiske feltet i 1873.”

 

 

3) John Henry Poynting (1852-1914):

 

 

Den engelske fysiker og professor John Henry Poynting oppdaget på 1880-tallet, etter Maxwells død og samtidig med Oliver Heaviside, at EM-energi strømmer gjennom rommet. Poynting tok bare i betraktning den komponenten av EM-energien som fanges inn i strøm­kretsen og som utfører et arbeid på lasten; han tok ikke i betraktning det havet av EM-energi som ligger rundt strømkretsen. Han tok feil når det gjelder strømmens retning.

 

 

4) Oliver Heaviside (1850-1925):

 

 

Den engelske matematikeren, fysikeren, ingeniøren og multitalentet Oliver Heaviside var selvlært. Han studerte aldri ved noe universitet, og var heller ikke senere tilknyttet noe universitet. Han var meget bevisst sin outsider-rolle. Han korri­gerte Poynting ang. strømmens retning. Han oppdaget det havet av EM-energi som alltid ligger rundt strøm­kretsen, men da han ikke tilhørte akademia var han forsiktig i sine uttalelser for ikke å provosere for mye. Bearden spekulerer at Heavi­side fryktet for å bli anklaget for å ha ville idéer om evighets­maskiner dersom han anslo mengden av EM-energi som omgir strøm­kretsen. Heavi­side (1885-87) var blant de mange som sterkt mislikte quaternion-algebraen, så han forenklet Maxwells tyve ligninger ned til fire, og formulerte dem i et sterkt forenklet 3D-mate­matisk språk, vektor-algebra. Det vi i dag kjenner som ”Maxwell-ligningene”, er i virkeligheten Heavisides forenklete 3D-fortolkning av dem.

 

 

5) Hendrik Antoon Lorentz (1853-1928):

 

 

Den hollandske fysiker og Nobelprisvinner Hendrik Antoon Lorentz kjente til Heaviside-komponenten, men avfeide den som ”fysisk ubetydelig” da den jo ikke er en faktor i den konvensjonelle strømkretsen. At Heaviside-komponenten har store kosmologiske implika­sjoner, og at forståelse herav kunne ha reddet menneskeheten fra den nåværende globale energikrisen, var nok ikke et anliggende for Lorentz. I 1892 sto Lorentz for den endelige mutileringen av Maxwells innsikter, ved å endre teorien slik at det totale energisystemet fremtrer som isolert og ikke kan tillate en virkningsgrad > 1,0. [På fagspråket sier man: ”Maxwell’s asymmetrical regauging was changed to Lorentz’s symmetrical regauging”]. Den akademiske verden har frem til i dag bevart Lorentz’ holdninger og forståelse som konsensus.

 

 

6) Edmund Taylor Whittaker (1873-1956):

 

 

Den distingverte britiske matematiker og astronom Edmund Taylor Whittaker skrev to artikler som er av interesse her: On the Partial Differential Equations of Mathematical Physics (1903) og On an expression of the electro­magnetic field due to electrons by means of two scalar potential functions (1904). Whittaker viste i sin første artikkel at alle EM-felter og elektriske potensialer består av en kontinuerlig flyt av EM-energi som igjen består av sett av toveis (eng.: bidirectional) longitudinale EM-bølge­par (en bølge med fotoner + en antibølge med antifotoner); altså en vedvarende ”vind” av fri energi. EM-feltene og potensialene har således, i mot­setning til hva lærebøkene sier, både indre strukturer og dynamikk. Enhver dipol fungerer dermed som en energi-attraktor for innstrømmende virtuell energi fra det universelle, aktive vakuum, og for utstrøm­mende EM-energi til vårt 3D-energiplan. Whittaker gjen­oppdaget Maxwells 4D-innsikter.

 

 

7) Chen Ning Yang og Tsung-Dao Lee:

 

             

                                           Chen Ning Yang                         Tsung-Dao Lee

 

De to kinesiskfødte amerikanske fysikerne Chen Ning Yang og Tsung-Dao Lee fikk i 1957 Nobelprisen for oppdagelsen av p-symmetribrudd ved svak kjernekraft. Her kommer et avsnitt fra Wikipedia om svak kjernekraft som prøver å forklare hva ”symmetribrudd” er:

 

”De grunnleggende naturlovene ble lenge antatt å være like i speilsymmetri, dvs. når alle koordinater skifter fortegn. Videre ble det antatt at resultatet av et eksperiment sett via et speil ville være likt det som ble produsert av en speilet kopi av eksperiementoppsettet. I en enkel analogi vil en bil som blinker til venstre observeres i et speil å blinke mot høyre. Slik vil også en speilet bil observeres. Dette kalles p-symmetri for bevaring av paritet og er tilfelle f.eks for klassisk gravitasjon og elektromagnetisme. På 1950 talled ble det imidlertid oppdaget at svak vekselvirkning har p-symmetribrudd fordi den bare virker på venstre asymmetriske partikler (og høyre asymmetriske antipartikler). Fordi speilsymmetri for en venstre asymmetrisk partikkel er en høyre asymmetrisk partikkel gir dette maksi­malt symmetribrudd.”

 

De to fysikernes oppdagelse inkluderer symmetribrudd mellom de to elektriske ladninger, at noe virtuelt og ikke-observerbart går over til noe observerbart, hvilket igjen avslører vakuum-dimensjonens eksistens og rolle.

 

“Broken symmetry means that the dipole continually absorbs virtual state photons in its interaction with the seething vacuum and integrates them to observable size, thereby continually radiating real observable photons (real quanta) whose energy has been extracted and integrated directly from the virtual-state vacuum. These real photons continually form and are emitted, thereby continually replenishing, at the speed of light, the “static” EM fields and potentials associated with that dipole.”


 

8) Thomas E. Bearden:

 


 

Bearden publiserte i 1993 artikkelen The final secret of free energy, der han legger grunnlaget for den nye elektrodynamikken. Alle hans senere artikler kan sies å være utdypninger av denne artikkelen. 

 

 

Vil du lese mer om 4D-fysikkens historie?

Hoagland, Richard C.: Hubble's New "Runaway Planet": A Unique Opportunity for Testing the Exploding Planet Hypothesis and ... Hyperdimensional Physics.

      Hoagland er mest kjent for sitt arbeid med å avsløre NASAs mange konspirasjoner, inkludert NASAs forsøk på å skjule at ”Ansiktet på Mars” er en artefakt.

 

Richard C. Hoagland

 

 

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home